Min nye reise – time nummer to
Da var det igjen klart for yogatime. Jeg kom meg vel på den store skumle bussen, men denne gangen følte jeg turen gikk bedre enn sist. Med musikk på ørene, kikket jeg ut av vinduet og var spent på hva denne yogatimen ville bringe.
Vel fremme på studioet i Tønsberg, satte jeg meg ned med de andre og ventet på yogalæreren. Med meditasjonsputen under baken og bena i kors, lukket jeg øynene og begynte å fokusere på pusten min, bare pusten. Det var så deilig og stille. Så kom yogalæreren inn og vi skulle legge oss ned på ryggen i savasana. Kroppsscanning var neste vi skulle gjøre. Dette syntes jeg fortsatt er ganske tøft- å fokusere på alle deler av kroppen og virkelig kjenne etter at man har en kropp.. Jeg kjente at jeg hoppet over et par deler. Jeg får det til når jeg får det til tenkte jeg.
Denne gangen skulle vi lære solhilsen, som er en sammensetning av flere asanas- som er yogaposisjoner. Vi ble vist hvordan vi skulle gjøre disse forskjellige posisjonene etter hverandre og så skulle vi prøve selv. Dette var gøy! Gøy og deilig på samme tid, jeg kjente at jeg ble både andpusten og litt svett siden vi gjorde dette ganske mange ganger etter hverandre.
Jeg fikk følelsen av at det var en liten treningsøkt, men ikke slik som jeg er vant med fra treningssentre eller andre steder. Ikke noe times joggetur eller løfting av tunge vekter, vi simpelthen kun løftet vår egen vekt, strakk, bøyde og tøyde. Alt dette sammensatt, ble til en deilig kombinasjon av trening og velbehag! Mange føler sikkert velbehag når de trener til vanlig, men jeg blir bare irritert og syntes ikke det er noe deilig i det hele tatt. Jeg går mye heller en lang tur med hunden, enn å dra på treningssenter. Det var derfor dette var så bra kombinasjon- at det ble trening, samtidig som det var deilig.
Så var det denne kroppsscanningen igjen. Vi skulle ligge på ryggen, med pledd på, lukke øynene, armer og ben litt fra hverandre- og puste. Fokusere. Slappe av i hver eneste del av kroppen. Jeg klarte tærne, knærne og legger, hoppet over en del og kom opp til skuldrene og armene. Der kjente jeg noe.. Armene føltes tunge som bly, at jeg ikke klarte å løfte dem selv om jeg hadde villet. De slappet helt av. Jeg måtte teste om jeg klarte å røre på fingrene, det klarte jeg selvfølgelig. De var jo ikke bly, men det å fokusere så hardt på kun en kroppsdel, gjorde at jeg havnet i en slags transe og slappet fullstendig av. Det varte ikke så lenge, men jeg tror jeg fikk den følelsen det var meningen at vi skulle ha. Litt rart, men også veldig spennende.
Timen var nå over for denne gang. Jeg føler meg bra og det hjelper at jeg kan ta øvelsene og følelsen det gir meg, med hjem.
Jeg ruslet ned fra studioet og over torget i byen atter en gang. Salaten var alt kjøpt inn som sist tirsdag, som jeg skulle nyte i stillheten etter timen. Denne gangen som sist la jeg også merke til fontenen, og lyset fra lyktene, men det var flere mennesker her, så jeg fikk ikke samme roen over meg.
Da jeg kom meg bort til bussholdeplassen, spiste jeg på salaten min og så plutselig at sommerrutene var ferdig og høstrutene satt inn, noe som vil si at bussen ikke kjørte helt ut til der jeg bor, så sent.. Krise! Salaten ble spist opp, men ikke med like mye nytelse, siden jeg nå begynte å stresse med hvordan jeg skulle komme meg helt hjem. Med stresse, så mener jeg at en slik ting som dette, gjør at jeg føler meg ubrukelig og helst ikke vil plage eller mase på andre med at jeg har surret med noe så enkelt som busstidene. Det kan fortære og være med meg i mange dager. Jeg overlevde bussturen ut til Tjøme, med litt overtaling fra eget hode.
Siden jeg visste at svigermor var ferdig på jobb klokka 22.00, tenkte jeg at jeg skulle prøve lykken og høre om hun kunne plukke meg opp etter jobb, slik at jeg kom meg trygt hjem til døren. Jeg hadde ikke lyst til å plage foreldrene mine så sent, siden svigermor allerede var ute og kjørte! Hvis hun ikke hadde plukket meg opp på veien så hadde jeg måttet ringe og vekke mine foreldre, eller gå i nesten en time for å komme meg hjem. Da hadde klokken blitt 23.30.. I mørket.. Flaks.
Alt i alt, har dette vært en bra og innholdsrik dag. Jeg har lært mye nytt og har fortsatt denne gode følelsen, selv om det ble litt krøll med bussen. Det hadde stresset opp noe vanvittig tidligere og jeg hadde båret dette med meg i dagevis, at jeg ikke hadde sjekket busstidene godt nok. Mest sannsynlig hadde jeg nok ikke tatt bussen igjen. Men ikke i dag- ikke nå, bestemte jeg meg for.
Denne uken som har gått, har jeg trent litt yoga hjemme på kveldstid og avsluttet med en deilig kopp med te. Sovepillen har jeg ikke tatt siden før min første time, så det er tydelig at denne livsstilen er akkurat det jeg trenger, både for hodet og for kroppen min.
Elin Finne